I store trekk kan billedvevens historie i Norge inndeles i fem blomstringsfaser: Den folkelige vevkunsten 1650–1750, vevrenessansen ca.1900, monumental billedvev ca.1950, billedvev og billedkunst1960-1970, billedvev som billedkunst i den sene modernismen og postmodernismen 1985-2009.
Den folkelige vevkunsten, 1650 - 1700
Det eldste billedteppet som er funnet i Norge er Baldisholteppet som ble funnet i en kirke i Hedmark på slutten av 1800-tallet. Man mener at teppet ble vevd på 1100-tallet. Det er et enestående teppe og et enkeltstående funn i norsk billedvevhistorie. Materiale og kvalitet var av meget høyt kvalitet.
Foto: Frode Inge Helland
 Billedvev som et håndverk og en uttrykksform fikk fotfeste i Norge på 1600-tallet.
Under barokken og rokokkoen på 1600- og 1700-tallet blomstret billedveven innenfor en folkelig tradisjon. Det ble skapt vakre og tepper i plantefarget og håndspunnet ullgarn med religiøse motiver som De fem gode og de fem dårlige jomfruer og Herodes gjestebud. Sentrum for billedvev var i bygdene nord i Gubrandsdalen; i Lom, Vågå og Bøverdalen. I dalførene på Vestlandet ble det på 1700-tallet vevd tepper i rutevev med fine i mønstringer og vakker ornamentikk.
Foto: Frode Inge Helland
Vevrenessansen omkring år 1900
Det var stor interesse for billedvev på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Det hadde sammenheng med den nye interessen for eldre håndverk som bl.a. kom fra Arts and Crafts-bevegelsen i England. Husflidsforeningene og kunstindustrimuseene som ble opprettet på slutten av 1800-tallet viste stor interesse for innsamling av eldre tepper.
I frigjøringskampen fra Sverige i årene før 1905 kom billedkunsten til å stå i sentrum som et identitetsskapende symbol. Billedvev med motiver fra norske folkeeventyr og sagn samt norrøn mytologi fikk betydning. Maleren Gerhard Munthe utførte en rekke eventyrakvareller som ble overført til billedvev ved Atelier for kunstveving ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim i årene 1897-1909.
I samme perioden kom Frida Hansen (1863-1932) frem som den første store tekstilkunstneren i Norge. Hun tegnet kartonger og vevde selv. Hun opprettet Atelier for national tæppevævning i Christiania i 1892 med tilhørende fargeri. Frida Hansen var produktiv og satte i gang en stor teppeproduksjon med mange veversker ansatt til å veve og farge garn. Hun ble en nyskaper innenfor norsk kunst ved inngangen til et nytt århundre. I 1900 deltok hun på Verdensutstillingen i Paris. Hun fikk tildelt gullmedalje, og deltakelsen på utstillingen kom til å bety et internasjonalt gjennombrudd for henne. Hun solgte tepper til en rekke museer i utlandet.
Monumental billedvev 1950
Et fruktbart samarbeid mellom malere og billedvevere dannet basis for en ny oppblomstring av billedvev ved atelieret Norsk billedvev AS. Tilsvarende noe av det samme som ved Atelier For norsk kunstveving i Trondheim rundt 1900. Landets politiske situasjon hadde også paralleller til århundreskifte med nasjonal vekst var i gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. En rekke monumentale utsmykninger i billedvev ble skapt, blant annet til Det nye Rådhuset i Oslo i 1950.
Hannah Ryggen. En dikter i veven
I samme periode kom Hannah Ryggen (1894-1970) til å stå frem som den neste store nyskaper etter Firda Hansen innenfor billedveven i Norge. Hun kom opprinnelig fra Malmø i Sverige, og bosatte seg på Ørlandet i Trøndelag i 1923 da hun var blitt gift med maleren Hans Ryggen. På store billedtepper vevd av håndspunnet og plantefarget garn, fant hun sitt helt personlige og originale kunstneriske uttrykk. Hun hadde et sterkt samfunnsengasjement, og i billedveven skapte hun er et sterkt ekspressivt billedspråk for de holdninger og innspill som hun hadde i samfunnsdebatten. Hannah Ryggen blir vurdert som en av de fremste norske billedkunstnere i Norge i det 20. århundre. I 1964 representert hun Norge på Biennalen i Venezia.
Synnøve Anker Aurdal (1908-2001) kom frem på den norske kunstscenen på slutten av 1950-tallet. Kunstneriske gjennombrudd hadde hun med utsmykningen av Håkonshallen (1958-61) der hun i vant konkurransen sammen med Ludvik Eikaas og Sigrun Berg. I 1971 ble hun forespurt av Utenriksdepartementet om å veve et stort teppe i gave fra Norge til Island ved åpningen av Islands nasjonalbibliotek. Resultatet ble Rommet og ordene (1977). Hun representerte Norge på Biennalen i Venezia i 1982. Mens Hannah Ryggen skapte mesterverk med figurative fortellende billedvev, ble Synnøve Anker Aurdal eneren som introduserte og slo fast det nonfigurative bildet innenfor norsk billedvev.
Billedvev og billedkunst 1960- og 1970-årene
1960-årene. Materialet som budskap
Materialet er budskapet. Det har en autentisk kraft og er i seg selv et uttrykksbærende ledd i et kunstverk. Ut fra denne grunnleggende tese ble det skapt mange frie vevninger i 1960- og 1970-årene. Avantgarden kom fra Øst-Europa med Polsen som kraftsenter. I Polen var tekstilkunst anerkjent som billedkunst på høyde med maleri, grafikk og skulptur. En annen viktig begivenhet i dette tiåret var opprettelsen av Den Internasjonale Tekstilbiennalen i Lausanne i 1962 etter initiativ av den franske maler og vever Jean Lurcat.
1970-årene – Faglig kamp
Mens materialsøken og eksperimentering kjennetegnet det nye billeduttrykket i veven i 1960-årene kom andre ting på agendaen i det neste tiåret. Kunstneraksjonen og kampen for at billedvev skulle bli en likestilt gren innenfor billedkunsten kom til å stå sentralt i 1970-årende. Tekstilkunstnernes kamp vant frem, og i 1977 ble foreningen Norske Tekstilkunstnere opprettet, en ny og likestilt faggruppe innenfor Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon.
Billedvev i den sene modernismen og postmodernismen, 1980-2009
De siste 30 årene har på mange måter vært en viktig periode i norsk billedvevhistorie. Den gikk inn i en ny blomstringsperiode omkring 1985 der flere yngre utøvere markerte seg med klassisk billedvev, basert på et perfekt håndverk og spennende materialoppfattelse. Motivene var abstrakte med naturlyriske, ornamentale eller minimalistiske uttrykk.
Randi Nygaard Lium |
TIPS OG LENKER
HISTORIKK
